På jakt etter kantareller

zappa-ser-sopp

Jeg skjønte at noe gøy var i gjære da haugen med turutstyr vokste på stuegulvet. Da også den store tursekken havnet i haugen visste jeg det – Vi skulle på langtur!!

Far var helt oppslukt av en fotballkamp så han skulle nok ikke være med. Det gikk visst ikke så bra med laget hans for han ropte “Neeeeeiii!!!” kjempehøyt flere ganger. Stakkars far tenkte jeg og gikk og la hodet støttende i fanget hans. Mor virket ikke særlig bekymret men pratet tvert i mot blidt og entusiastisk med noen i telefonen mens hun svinset rundt og la stadig flere ting i haugen.

Jump opp i hundeburet, lyden fra bagasjeluka som lukker seg og bilmotoren som starter. Yohooo! Vi var på vei. Etter en stund stoppet vi utenfor et hus – men vent … her bor jo …. «Neimen heia Zappagutt hører jeg Elinvennen vår kvitre blidt mens hun klør meg bak øret. Å så gøy da tenker jeg og logrer ivrig Jentetur!! Du skjønner at de pleier å skravle så fælt at det er best at jeg passer på at de ikke havner i fossen eller går rett på en elg. Det er nå litt fint å være til nytte, synes nå jeg.

Så bar det til fjells – rett opp og litt rett frem. Det var altså litt skummelt å gå over den der gyngende hengebrua må jeg innrømme, så jeg krøp veldig konsentrert og forsiktig over. Mor sa Flinke Zappagutten minst 5 ganger og det var så godt. Vi er jo venner vi to tross alt, og da er det viktig at vi støtter hverandre – Hver sin gang liksom, tenker jeg.

Da vi kom frem til et gammelt nedlagt gårdsbruk var vi visst fremme. Og tenk, vi kunne bare gå rett inn og bo der enda det ikke var vårt hus. Tenk at mennesker kan være så gjestefrie mot hverandre. Det fikk meg til å tenke på når vi passet katten til Lenavennen vår en uke – Shakira het hun. Da la hun seg i min hundeseng – og ikke bare la seg rett ned i et hjørne, nei hun rullet rundt i hele sengen som om hun eide den. Det syntes jeg var veldig frekt må jeg si, og jeg ble egentlig litt lettere irritert på den freidige lille hårdotten. Når jeg nå skjønte hvor gjestefrie menneskene var skammet jeg meg litt over min manglende entusiasme, og lovet meg selv å heretter tilby hundesengen min litt mer helhjertet til neste gjest.

Mens jentene spiste, pratet og gjorde sånn typiske mennesketing, sprang jeg ute på engen og utforsket området helt til det var mørkt både inne og ute. Det er oppskriften på et deilig hundeliv det. For en herlig kveld!

Dagen etter dro vi på sopptur. Matmor og Elin gikk med bøyd nakke og studerte skogbunnen i timevis. Jeg hadde den viktige jobben med å springe mellom mor og Elin for å passet på at de holdt seg samlet. Jeg er jo tross alt en gjeterhund, og har liksom talent for slikt – om jeg i all beskjedenhet kan få nevne det.

Av og til hørte jeg glade utbrudd – Da hadde de funnet en gul klump i skogbunnen som de varsomt dro opp og puttet i en kurv. Ettersom timene gikk ble kurvene deres fulle av disse gule klumpene.

Zappa-ILyngen.jpgMens matmor og Elin satte seg i lyngen for å spise litt, fortalte mor meg om denne gule klumpen. Hun fortalte at den het kantarell og at de skulle spise den. Først skal vi tørke den og så oppbevarer vi den i papirpose. Og så kjære søte Zappagutt sa hun og susset meg på snuten kan vi lage suppe av den i høst og vinter. Det blir bra godt det. Mor virket veldig fornøyd. Mor er veldig glad i mat skjønner du, nesten like mye som jeg er glad i bein. Jeg har jo lært at venner må støtte hverandres interesser, så jeg snuste høflig på soppen slik at mor skulle se at jeg var interessert.

Vel hjemme havnet alt turutstyret i en haug på gulvet igjen, og der lå det i mange dager – som det pleier å gjøre. Ho mor ringte en snill dame hun hadde fått tørket sopp av en gang og spurte hvordan hun skulle tørke den. Hun la fornøyd på og fortalte han far at de hadde en plan. Så ringte hun Elinvennen og delte planen med henne. Matmor og far renset sopp i flere timer og la dem på skjenken til tørk.

SoppTilTørk.jpg

Mor fortalte at det var viktig å legge avispapir og kopphånduker under soppen fordi den slipper væske. Dagen etter var soppen tørket litt og mor begynte å tørke soppen i porsjoner i steikovnen.

Se her Zappa. Nå legger jeg masse sopp oppå en bakeplate og så skrur jeg temperaturen på 50-70 grader, legger en grillvotte i døra slik at den holder seg åpen – og så venter vi bare.

Jeg spisset ørene for å vise at jeg lyttet, og fulgte interessert med på det mor deretter fortalte.

Når soppene er brune og helt tørre, putter vi dem i en papirpose. Vi kan også bruke et glass med lokk, men vi har så fine poser så vi bruker dem. Mor fulgte med på soppen i steikovnen og fant ut at det tok ca. et halvt døgn å få dem tørre.

Noen dager senere hadde vi en stor brun pose full av tørket sopp og mor og far var glade – så da var jo også jeg fornøyd.

Snart blir det vel soppsuppe tenker jeg…

 

Jeg ønsker deg voffende gode fjellturer

Suss på nesen fra

a dog with a blogg
Zappa🙂


Trine Dahlmo  –  Helseinspirator  –  NLP Coach Team AS

RELEVANTE INNLEGG:
Hvorfor blogg
Om meg
TIL FORSIDEN

Lettere_Mailsignatur-1

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s