Tålmodighet som strategi

talmodighetsomstrategiJeg hører ukentlig skjønne, flinke mennesker fortelle hvor skuffet de er over at de ikke har innfridd egne forventninger. De har ikke trent så ofte som planlagt, de har ikke spist det de burde, de har ikke vært flinke nok på jobben, de har ikke vært den kjæresten, vennen, forelderen, sønnen/datteren de ønsket å være.

De forventer at jeg skal skjenne på dem og be dem skjerpe seg. Forventningen kommer av antagelsen om at andre dømmer dem like hardt som de dømmer seg selv.

Min jobb er å hjelpe mennesker til å nå sine mål i livet på en hensiktsmessig måte, og jeg vet at den største trusselen mot å nå våre mål ikke er de «feilene» vi gjør, men måten vi håndterer dem på.

Selvsagt er det bra å ha et indre kompass som forteller oss at vi er ute av kurs i forhold til de mål vi setter oss. Det gir oss muligheten til å justere oss og finne en mer farbar vei.

Å gi seg selv en nådeløs og dømmende skyllebøtte for høyst menneskelige «feil» er imidlertid en unødvendig og overdreven reaksjon. Om vi trodde at en slik reaksjon var en motiverende og god strategi ville den vært pensum i pedagogiske utdannelser og en anerkjent måte å behandle sine barn og venner på. Og det er det jo ikke, tvert i mot.

Min påstand er at en av de største trusselene mot de mål vi setter oss er å lamme oss selv med nederlagsfølelsen som følger skuffelse.

Tålmodighet som strategi
Jeg har selv nådd noen av mine små og store mål i livet. Når jeg i ettertid har vurdert hvilke strategier som har fungert best, er det åpenbart at jeg alltid har kommet lengst når jeg har vært tålmodig med meg selv.

Som ung voksen drakk jeg 1,5 liter cola hver dag og spiste sjokolade og annet godteri de fleste dager i uken. Da jeg bestemte meg for å endre denne vanen var det ikke nok å redusere mitt inntak av brus og sjokolade. Jeg trengte også å lære meg å ønske å leve med den nye vanen. Det betydde at jeg trengte å finne andre måter å håndtere uro og stress på, og faktisk redusere slike følelser. Jeg trengte også å finne noe annet som kunne dekke de smaksmessige gledene brus og sjokolade ga, og vi trengte som familie å gjøre en holdningsmessig snuoperasjon i forhold til våre vaner, ikke bare i forhold til godterier, men til kostholdet generelt og til hvordan vi ville forholde oss til familiekos, stressmestring, helse og så mye mer.

I dag, 20 år senere, drikker jeg kanskje 3 liter brus i året og spiser noen få biter godterier 1-2 ganger i måneden. Jeg liker godterier like godt nå som tidligere og spiser det med glede om jeg blir tilbudt det. Grunnen til at jeg nå nesten ikke spiser godterier er ikke fordi jeg går og tenker på at jeg må «unngå» det eller «ta meg sammen». Jeg tenker rett og slett ikke noe særlig på godterier lenger, jeg tenker på helt andre ting. Mine nye vaner har gradvis tatt over plassen i mitt sinn.

Det er stor avstand mellom den vanen jeg hadde og den vanen jeg nå har. Jeg synes derfor at det er som forventet at det har tatt tid å komme hit. På veien har jeg hatt uendelig mange «tilbakefall», eller erfaringer som jeg har valgt å kalle dem. Jeg har akseptert, lært og fortsatt mot mitt mål.

Jeg hadde noen bevisste strategier i minne når jeg jobbet med mitt mål, mens andre strategier var ubevisste. Jeg var bevisst at dårlig samvittighet ville være ødeleggende for min motivasjon – jeg visste at dårlig samvittighet var som virus i et dataprogram – den ville ødelegge og forvrenge virkeligheten og sette mine operative programmer ute av spill. For å utslette enhver form for dårlig samvittighet, jobbet jeg derfor med min ro, tillitt og aksept. De ble mine virusbeskyttelser og loset meg forbi hindringene jeg møtte på min vei.

Å endre denne kostholdsvanen, og senere mange andre, har ikke vært det vanskeligste for akkurat meg. For meg har min største seier vært at jeg har blitt glad i min kropp, og at den er blitt frisk, sterk og fri.

Som ung jente og ungdom opplevde jeg meg som en taper i gymtimene, og jeg gledet meg desperat til å bli ferdig med videregående skole slik at jeg aldri mer trengte å oppleve ydmykelsene i gymtimene. Da Kjell Petter og jeg noen år senere fikk våre to små jenter ble min fysiske helse betydelig redusert av bekkenløsning. År med lite fysisk aktivitet resulterte dessuten i at mine medfødte skjevheter i skjelettet ga stadig mer muskelsmerter. Resultatet ble at jeg knapt klarte å gå i mer en 10 minutter før jeg måtte hvile. Å stå i kø, bære sekk, kofferter eller handleposer var svært vanskelig å gjennomføre og derfor noe jeg unngikk.

Siden jeg aldri hadde vært særlig fysisk aktiv, opplevde jeg likevel ikke at jeg hadde mistet så mye. Å kunne gå til og fra butikken, som lå 20 minutter unna, var imidlertid noe jeg ønsket å klare. Det ble mitt første mål.

Jeg begynte å gå. Først 10 minutter i nabolaget – så den ene veien til butikken – deretter begge veier – etter noen måneder klarte jeg også å bære noen få matvarer i en sekk på ryggen. Det gikk sakte men sikkert fremover, skritt for skritt, år for år.

I dag, over 20 år senere, kan jeg med letthet løpe ett par timers tur en lørdag morgen, gå på fjelltur i mange timer med tung sekk, flytte og bære tunge gjenstander og stå lenge i kø. Jeg har ikke bare blitt frisk, jeg har blitt så sterk og fri i kroppen som jeg aldri i mitt voksne liv har vært. Som en uventet bonus har jeg fått en overveldende stor glede av tanken på alt min kropp kan klare, og en uendelig tillitt til hva mer den kan få til … om jeg bare er tålmodig med meg selv.

Bildet over illustrerer så tydelig den veien jeg har gått. Til venstre ser du meg som 24-åring i vant positur i sofaen, her sammen med eldste jenta vår Stine. Til bildet til høyre er jeg 44 år, og i gang med å gjøre meg klar til å dra på en løpetur.

God helse og trivsel er store gaver i livet. At slike store gaver kan kreve at vi er tålmodige når vi skaffer oss dem, synes jeg er en akseptabel pris å betale.

Å oppnå noe som er lett, er lett – og å oppnå noe som er vanskelig, er naturlig nok vanskeligere. Hva som er lett eller vanskelig for hver av oss er individuelt.

Om vi skal nå våre individuelle mål, små eller store – trenger vi først å akseptere at vi er der vi er. Noe annet sted kan vi tross alt umulig være. Om vi bruker tid på tanker som Ja, men. Jeg burde jo… kaster vi bort vår tid og energi på fantasier og drømmerier som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Vi kan ikke starte en livsstilreise et sted vi «burde» være. Vi trenger å starte der vi faktisk er.

Hvor andre er på sin livsstilsreise er heller ikke relevant. Vi har alle vår egen vei å gå. Tenk bare – om jeg som ung voksen hadde sammenlignet mine fysiske prestasjoner med andre, ville sammenligningen vært knusende. Den ville frarøvet meg min motivasjon, min handlekraft og mine drømmer.

Følg din egen vei!

Neste skritt er å vende blikket mot målet, for deretter å ta ett tålmodig skritt fremover ad gangen.

Min erfaring fra mitt eget og mine skjønne klienters liv er at det er når vi har det mest travelt at vi kommer kortest. Tålmodighet paret med fokus på målet er det som bringer oss raskest frem til de mål vi setter oss.

Jeg ønsker deg lykke til på veien. Nyt hvert eneste skritt som fører deg fremover.

Jeg heier på deg!

Trine 🙂


Trine Dahlmo  –  Helseinspirator  –  NLP Coach Team AS

RELEVANTE INNLEGG:
Hvorfor blogg
Om meg
TIL FORSIDEN

Lettere_Mailsignatur-1

4 thoughts on “Tålmodighet som strategi

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s